– Endringsprosesser er smertefulle

– Bortsett fra telling kan man egentlig gjøre hva som helst bare man gjør noe, sier direktør for Svenska Filminstitutet Anna Serner. 22. november deltok hun på en konferanse om kjønnsbalanse i norsk film på Filmens Hus i Oslo. Skuespiller Maria Bock har intervjuet henne for Talent Norge.

Talent Norge arbeider med et forprosjekt med fokus på strukturer som opprettholder skjevfordeling og frafall av unge kvinnelige talenter tidlig i en kunstnerisk karriere. Forprosjektet er knyttet til Talent Norges satsinger, ledes av Maria Bock og skal gi kunnskap om hvordan Talent Norge bør arbeide for å styrke kvinners varighet i yrket.

I arbeidet med forprosjektet har Maria Bock intervjuet direktør ved Svenska Filminstitutet Anna Serner, som har tatt stilling til og gjort konkrete tiltak for å nå likestilling.

Mer om Talent Norges satsing på kvinnelige talenter: www.talentnorge.no/4060-er-et-bullshitmal/

40/60 er et bullshitmål
– Som nyutdannet filmregissør skjønte jeg raskt at jeg kom til å stå der og holde på permen min, jeg kom til å stå i kø for å koke kaffe, jeg kom aldri til å ha penger. Jeg innså at fordelene var mye mindre enn det jeg ville miste. Så jeg forlot filmens verden og ble jurist.

At Anna Serner bestemte seg for å gå nye veier og senere bli direktør for Det svenske filminstituttet i 2011 har endret mye for publikum og for de kvinnelige filmskaperne i Sverige. Hun vakte stor internasjonal oppmerksomhet da hun etter kun tre år hadde lyktes med å fordele instituttets midler 50/50 til kvinner og menn. Helt uten å kvotere.

– Da jeg ble direktør stod det i handlingsplanen ”Vi bør streve etter 40/60 fordeling mellom kjønnene.” Det synes jeg er et bullshitmål for det er alltid kvinner som er 40 og menn som er 60. Når det er snakk om likestilling skal det være 50/50. Over tid. Men et år går 40 % til kvinner og et år 60 %, for vi går for kvalitet, vi går ikke for noe annet. Vi kvoterer ikke inn kvinner men vi har et tydelig mål. Midlene skal fordeles jevnt. Etter tre år hadde vi oppnådd likestilling.

Du vil ikke kalle dette kvotering?

– Jeg liker ikke kvotering. Ikke fordi jeg har noe i mot det, men i omverdenens bilde er det sånn at de mannlige pengene er kvalitet. De kvinnelige er kvoterte penger.

Magefølelsen går for menn
Du sier dere går for kvalitet, hvordan definerer dere det?

– Vi vurderer ut fra en films potensiale. Den skal ha tilstrekkelig høy originalitet og tilstrekkelig høy kvalitet på håndverket. Så snakker vi om prosjektene. Dette prosjektet er veldig bra, sier en. Ja vel, forklar, hvordan er denne historien annerledes, kan den nå ut i verden? Når man stiller slike spørsmål faller noen av de mannlige prosjektene bort, for det viser seg at de var ikke så spesielle. For oss er det viktig å stille spørsmålene: Er filmen original? Kan den nå et stort publikum? Er det et tilstrekkelig godt kunstnerisk team bak filmen? Noen ganger går man da vekk fra magefølelsen, som ofte velger en mann, til å se potensialet i en kvinne. Disse spørsmålene stiller vi allerede på utviklingsstadiet. Ofte kan det være originalt at en historie fortelles fra et kvinneperspektiv fordi vi har sett så få oppvekstskildringer der en kvinne får spille hovedrollen, men vi har sett en masse menn som vokser opp. Det å oppdage at verden har flere perspektiver kan slå an en streng hos både menn og kvinner.

Var det klart for deg fra starten av at du ville jobbe for likestilling i filminstituttet?

– Ja, og det var andre også klar over. Alle sa ”Det er bra. Likestilling vil vi ha.” Men ikke alle skjønner at endringsprosesser kan være ganske smertefulle. I tillegg koster det penger å skape endring. Endring skapes ikke av seg selv. Det må gjøres omprioriteringer i budsjettene for å nå målene.

Hvorfor er dette viktig for deg?

– Jeg vil bygge et miljø der kvinner kjenner at de betyr like mye som menn. Når man kjenner seg ønsket og elsket er det lettere å kjenne seg sterk og selvsikker. Da kan jobbene være kortere unna. Det er utrolig store forskjeller på kvinner og menns forutsetninger for å lykkes. Mye grunnet hvordan vi rundt reagerer. Kommer det en utfordrende oppgave får kvinner ofte høre: ”Gud, skal du virkelig begi deg inn på det der. Tenk på din familiesituasjon. Hva gjør du med barna? Du kommer til å jobbe dag og natt.” Mens menn får høre ”Gud så tøft. Hva har du å tape?” Det ene kjønnet får høre at de er gale og kan tape som kvinne og mamma mens guttene blir oppmuntret. Klart det påvirker.

Handling som løsning
Norsk filminstitutt har ikke oppnådd vedvarende resultater når det kommer til likestilling. Hva er det dere har gjort for å oppnå jevn fordeling av midlene?

– Vi har sluttet å snakke og begynt å handle. Handlingen spiller ikke nødvendigvis så stor rolle, bortsett fra å telle, det er veldig viktig. Vi må få se hvilke kjønn som får pengene. Bortsett fra telling kan man egentlig gjøre hva som helst bare man gjør noe. Naturligvis gjør man jo ikke hva som helst for det blir en sånn skittstorm hver gang vi gjør et tiltak for likestilling at vi må vite hvorfor og hvordan ting skal gjøres. Men gjør vi noe begynner folk å snakke, andre blir bevisst på at vi er opptatt av likestilling og det sender tydelige signaler til både de som søker, private finansiører og regionale filmsentre. Vi i filminstituttet vet at vi er de viktigste premissleverandørene for hvilke filmer som blir lagd. Har vi tro på et prosjekt får ofte andre finansiører det også.

Bryte ned argumentene
– I tillegg bestemte vi oss for å møte de vanligste argumentene for hvorfor det ikke finnes kvinner i nøkkelposisjonene med konkrete handlinger. Slik ville vi bryte ned argumentene.

– Et argument er; Det finnes ikke nok dyktige kvinner i filmbransjen. Da startet vi Nordic women in film som er en nettside der alle kvinner i ledende posisjoner, siden tidenes morgen, listes opp. Så kan alle se hvor mange det egentlig finnes.

– Et annet argument er; Kvinner vil ikke. For å møte dette engasjerte vi en forsker til å finne ut av om det var slik, og i så tilfelle hvorfor. Hun så også på hvordan vi kunne hjelpe filmskolene til å finne strukturer som gjør at kvinner føler at de har like stor sjanse til å få lagd film som menn. For det er det kvinner kjenner, at jeg kommer uansett ikke til å få tilskudd, så da kan jeg like gjerne hoppe av.

– Et mye brukt argument er; Kvinner har ikke nok erfaring. Menn velges på potensiale, kvinner på erfaring. Jo større budsjettene er, jo større potensiale virker det som menn har og desto vanskeligere blir det for kvinner å skaffe seg erfaring. Så da startet vi en mentorutdanning, en feministisk utdanning for kvinnelige regissører, for å lære dem hvordan de skulle formulere en ide så de når sitt publikum og kommer seg forbi alle gatekeepers på veien. Dette blir også det nettverket med kollegaer de kan støtte seg på når ting blir vanskelig. For det trenger kvinner i større grad enn menn. Kvinner møter mer motstand enn menn i filmbransjen. For at kvinner skal orke å bli værende i yrket trenger de støtte.

– Men det kan være et problem at når kvinner får sjansen er det mange som sier nei. Vi må gi kvinner forutsetninger for å utvikle selvtillit og motet til å si ja. Det gjør vi også i mentorutdanningen. Så vet vi at kvinner ofte opplever dobbel straff.  Mislykkes vi med et prosjekt er det ikke nok at vi er ikke bra nok som sjef, men jasså du overgir barna? Du kan bli ansett som jernkvinne, usexy, ukvinnelig, eller stemplet som elskerinne og bli usynliggjort. Dobbeltstraffen behøver man en struktur for å tåle. Da kommer nettverk inn i bildet.

Det norske filminstituttet har ikke kommet like langt som dere når det gjelder likestilling.

– Nei, men jeg ser at deres holdninger har endret seg radikalt den siste tiden. Nå er de mye mer interessert i temaet. Så fort jeg har gjort et intervju ringer de, nå har Anna sagt dette, hva betyr det? Mitt poeng er at tiltakene våre har gjort at vi har fått til likhet over en fireårsperiode. Nå kommer en ny fireårsperiode. Det er sånn man må jobbe.

Hva er strategien for de neste fire årene?

– Den som kommer ligner den som har vært. For vi ser jo hva det er som fungerer. Poenget er å sende ut et signal om at vi ikke synes vi er kommet i mål, for det er vi ikke. Enkelte av tallene er like dårlige som i Hollywood. Filminstituttets penger er likestilte nå, men ikke de andres. Men siden vi har en så viktig rolle blir deres penger likestilte enten de vil det eller ikke. Det er vi som setter hoveddraget for hvilke filmer som kan gjøres fordi våre penger er så viktige for filmskaperne.

– Det viktigst er at kvinnene får jobbe
Hvis du kunne bestemme, hvordan ville Talent Norges kvinnesatsing sett ut?

– Det viktigste er at kvinnene får jobbe. Jeg ville laget et fond som er øremerket dem. Det gjorde vi i 2011, en satsning som varte i tre år. Det første året var det bare 20 % kvinnelige regissører som søkte. Da sa vår konsulent at siste året gir jeg pengene bare til kvinner og da ble hun overskylt av søknader. 240 kvinnelige regissører som aldri tidligere har fått sjansen eller ikke hadde søkt. En av dem er nå, et antall av dem faktisk, våre mest interessante filmskapere. De inviteres inn til de fineste festivalene. De startet i denne satsningen og fikk sine utviklingspenger. At de får en første satsning, så de ikke mister selvtillit, det er veldig viktig. I tillegg er mentorprosjektet viktig. Der gir man kunnskap om kjønnsmakt, så de lærer seg å ikke ta det personlig, så de forstår, nå skjer det noe som ikke har med meg å gjøre. Pluss at de får et nettverk, så de ikke er så ensomme. Den kombinasjonen er veldig viktig. Men også at man har et mål, hva skal satsningen lede til? Det skal lede til at NFI i 2020 gir sin produksjonsstøtte, det må jo involvere NFI hvis ikke blir det en egen liten satsning. Nfi må være med.

– Det er nok sånn at i utdanningen/mentorshipet så føler de seg ikke sterkere, de føler seg svakere, for jo mer kunnskap de får desto mer innser man hvor problematisk det er. Så det er viktig at en sånn utdanning har en viss tid. Vi hadde eksperter som kunne hjelpe dem med å snakke om de tingene de forstod. Så blandet vi de erfarne regissørene med de uerfarne regissørene. Ti talenter og fem allerede etablerte. Det gjorde at det ble en erfaringsutveksling som ble bra.

FAKTA: Om Anna Serner
Anna Serner er direktør ved Svenska Filminstitutet (SFI). Hun har markert seg sterkt både i Sverige og internasjonalt med en tydelig strategi og konkrete tiltak for en likestilt filmbransje.