– Jeg benytter meg sjeldent av ord som «nå var du kjempeflink»

11.05.2020 / Det er en gave hvordan regissøren får alle rundt seg til å prestere, skuespillerne blir bedre av å jobbe med ham, blir det sagt om Alexander Mørk-Eidem. I disse dager er den anerkjente regissøren aktuell i NyeNationals første oppsetning. Men hvordan går han frem for å utvikle en kunstnerisk produksjon sammen med seks unge skuespillere digitalt?

Johanna Holt Kleive
Foto: Dramaten


–  Det å tørre å gjøre feil eller strekke deg så langt at du kan få en smell, er ekstremt viktig for å gjøre noe bra. Det behøver ikke å bli bra, men du må ha muligheten til å gjøre det dårlig for å kunne skape noe virkelig stort, sier Mørk-Eidem.
 
Hadde det ikke vært for omstendighetene, hadde regissøren befunnet seg i Oslo akkurat nå. I tur og orden hadde han hilst på de seks utvalgte skuespillerne i NyeNational, og det kunstneriske teamet hadde sannsynligvis vært godt igang med leseprøver på Nationaltheatret. Men grensene er stengt, institusjonene har lenge vært i lockdown – og regissørens første møte med skuespillerne vil foregå digitalt.
 
– Jeg har aldri jobbet med denne gjengen før, og det blir ekstremt rart å møtes første gang over nett. Men jeg ser frem til å komme igang, det er sjeldent man får jobbe med så mange unge skuespillere av gangen. Forhåpentligvis vil en gammel rev som meg lære en hel del av dem også, forteller Mørk-Eidem.
 
Regissøren forklarer at han forsøker å gjøre det til en fordel at han ikke vet noe om skuespillerne, men innrømmer at det er litt slitsomt å måtte omgås på digitale plattformer som Teams og Zoom.
 
– Det blir spennende å se hvordan dette vil funke i et slikt arbeid. Det føles som en fiksjon bare det å være med i et Zoom-møte. Vi bør kanskje bruke denne fiksjonen til noe, et ytterligere metalag, sier han og ler.
 
Vi behøver fortellinger
 
Stykket som skal utvikles i samarbeid med de unge skuespillerne kan enkelt oversettes til dagens situasjon, mener regissøren. «The Antipodes» er skrevet av den amerikanske dramatikeren Annie Baker og stykket har blant annet vært spilt på National Theatre i London tidligere.
 
– Stykket utspiller seg i et møterom, der en utvalgt skrivegruppe sitter rundt et bord og forsøker å finne den neste store fortellingen. Altså en fortelling om mennesker som finner på fortellinger. Men som med alle Annie Bakers stykker glir vi inn i et temmelig mystisk univers; det er alltid noe merkelig som skjer i det tilsynelatende realistiske, forteller Mørk-Eidem.


 NyeNational er igang med digitale leseprøver.

Som regissør lever han av å fortelle historier. Mørk-Eidem er spesielt kjent å finne en ny form hver gang. Ingen oppsetninger ligner hverandre. Faktisk hevder han at det er den beste måten å takle en kjempesuksess: å satse på noe annet neste gang. En viktig del av jobben er å lete etter dramatikken som ikke er for tydelig i budskapet, og som legger til rette for at publikum er medskapende.
 
– Stykkene til Baker er mystiske og merkelige og handler om alt og ingenting. For en som lever av å fortelle historier, er det et utrolig interessant stykke, forteller regissøren.
 
Men det hender Mørk-Eidem spør seg selv om vi behøver flere av dem. Har fortellingen mistet sin verdi i en tid der vi gjør alt om til fortellinger?
 
 Vi fiksjonaliserer fakta hele tiden, og stadig flere bidrar til den generelle fiksjonaliseringen. Til og med når leiligheten skal legges ut for salg, fortelles det en historie om den. Man har skjønt at det er den beste måten å selge på, forteller regissøren.
 
Fordelen med teater, mener Mørk-Eidem, er at det er ren fiksjon. Scenekunst er fake. Alle aktørene, skuespillere såvel som publikum, går med på at det er en lek. Det er langt mer problematisk når man pynter på sannheten.
 
– Samtidig er det et paradoks fordi man behøver fortellinger. Mennesket har gjennom historien alltid klamret seg til fortellinger større enn seg selv, og som det kan ta del i, være seg mytologier, «the american dream», religion eller norsk dugnadsånd. Menneskets egen fortelling vil alltid slutte med at det dør, derfor behøver vi fortellinger som strekker seg lengre. Vi behøver noe annet enn vårt eget lille liv å tenke på.

Hva slags fortellinger klamrer vi oss til i dag?
 
– Det er noe vi skal forsøke å belyse i stykket. Sjefene på huset er blitt eldre, men her sitter en gjeng med ganske unge folk innesperret på et rom og skal finne på noe. Det eneste den oppvoksende generasjonen kan gjøre, er å finne på fortellinger. De får ikke ta del i virkeligheten lenger, sier han med et lite smil. 
 
Resultatorientert
 
Det er en gave hvordan regissøren får alle rundt seg til å prestere, skuespillerne blir bedre av å jobbe med han, har Eirik Stubø sagt om Mørk-Eidem. Men hemmeligheten bak regissørens forbilledlige prestasjonskultur er å ikke være så opptatt av skuespillerne. 
 
Jeg fokuserer på det vi skal lage sammen, og er veldig resultatorientert. Jeg forsøker å få alle til å legge fokuset på et felles mål, ikke egne prestasjoner. Teater handler om å være i dialog med medskuespiller og publikum, så derfor bør du være mer opptatt av de rundt deg enn deg selv. Jeg benytter meg sjeldent av ord som «nå var du kjempeflink» eller «dette var superbra», vi går bare videre, jeg tror ikke noen blir bedre av arbeide under konstant evaluering.
 
Hvordan føles det å skulle gi tilbakemeldinger og sikre kunstneriske resultater med seks unge skuespillere du aldri har møtt?
 
– Det blir jævlig gøy. Og litt skummelt, for jeg skjønte her om dagen at jeg jo kunne vært faren til alle sammen, hehe. Og kanskje kan vi bruke denne merkelige tiden til noe positivt? Langsomheten i oppstarten kan være en ressurs. På den annen side sa min tidligere lærer i regi at om du sitter og snakker for mye om stykket og sammenhengen og bakgrunnen og historien, så får skuespillerne kjempestore hoder, men veldig tynne bein. Når du først kommer deg på gulvet, blir hodet så tungt at du bare velter. Vi får se om hun har rett. Inntil videre får vi gjøre vi det beste ut av situasjonen, og glede oss til teatrene åpner igjen. 

Utvikler egne tekster og et personlig scenisk uttrykk

TekstLab Inkubator er en arena for nyskapende kunstuttrykk innen fri scenekunst og et individuelt tilpasset talentprogram for utvalgte unge kunstnere med kunstnerisk særpreg.

TekstLab Inkubator

NSP 2: Realness

Streaming av "Realness" av Daniel Proietto, med dansere fra NSP 2 og NSP.

NSP 2: Realness
16. februar 2021

Hils på de seks utvalgte TILT Grow-talentene

– Merverdien som talentprogrammer fører med seg, holder fremtidens scenekunst fleksibel, nytenkende og imøtekommende, mener Lou Ditaranto, en av de seks utvalgte deltakerne i TILT Grow.

Hils på de seks utvalgte TILT Grow-talentene