– Hjelp, jeg er en primadonna!

02.09.2020 / PRIMADONNALEDELSE: Talent Norge møter den danske forskeren Helle Hein for å snakke om Primadonnaledelse, hennes forsvar for den vanskelige medarbeideren og hvorfor hun mener regissør Alexander Mørk-Eidem er en eminent leder.

Av Johanna Holt Kleive

Hva er det mest meningsfulle du har opplevd til nå, og hvorfor var det meningsfullt? Det er det absolutt beste spørsmålet du som leder kan stille din medarbeider for å kartlegge hvilken arketype du står overfor. Spør du hva som motiverer din ansatte, får du bare hjernedøde svar tilbake.

Den danske forskeren Helle Hein som i 2017 gav ut bestselgeren Primadonnaledelse, befinner seg på Sentralen for å snakke med et av våre ArtEx-talenter. Utviklingsprogrammet ArtEx er etablert for å ivareta kunstnere på høyeste nivå innen utøvende kunstfag i Norge, og legger blant annet til rette for en rekke samtaler og fagsamlinger med ledende personligheter innenfor ulike felt og på tvers av sjanger.

Om talentprogrammet har Hein følgende å si:

– Mitt hjerte banker for talentarbeid. Det er vanvittig viktig for enhver bransjes fremtid at det tas vare på talentene. Hos mange talenter finner man ikke bare sublimt håndverk, men også en sterk ambisjon om å drive på med noe, og det er kombinasjonen av talent og sterke drivkrefter som skaper det originale. Mange land tilrettelegger for talentutvikling innenfor sport og naturvitenskap, men kunsten blir ofte oversett. Når man tenker på hvor viktig det er for et samfunn – for ånden, for innsikten, for demokratiet, for nær sagt alt - gjør det meg veldig glad og ydmyk å møte et så fint talentprogram som ArtEx.

Hein er avgjort en forsker og tenker som blir lagt merke til, ikke bare i Danmark, men også internasjonalt. Senest forrige måned fikk hun mail fra en student i Mexico som etter mange års fortvilelse hadde innsett at hun måtte helt til Danmark for å bli forstått. Den meksikanske studenten hadde lenge mistenkt at hun var en primadonna – og sannelig viste det seg å stemme.

Gjennom flere års forskning har Hein kommet frem til at vi mennesker kan deles i fire arketyper, og at dagens arbeidsmarked kan – og bør – romme andre mennesker enn den klassiske, pragmatiske lønnsmottaker. Dette kommer vi tilbake til.

Selv mener hun at moderlandet Danmark er litt for mye av et pragmatikersamfunn, og at dansk ledelse i for stor grad har tatt utgangspunkt i at alle er pragmatikere gjennom storkontor, KPI’er og lignende verktøy som måler prestasjon. Ledere bør forsøke å skape mening i arbeidet til den enkelte ansatt, og flytte fokuset fra prestasjon til motivasjon. Dette for å unngå massivt tap av kreativitet og innovasjon. Stadig flere ledere benytter seg av Heins modell for å kartlegge hvilke arketyper de har på sin arbeidsplass – og hvordan de best skal tilrettelegge og få dem til å spille sammen.

– Det er vanskelig å komme utenom et prestasjonssamfunn, men jeg tror ikke flere arbeidstakere blir motivert av prestasjonssamfunnet. Dagens arbeidstakere søker og insisterer på mening i arbeidet i langt høyere grad enn tidligere, forteller Hein.

Flere har innsett at meningsfylt arbeid fremmer prestasjoner?

– Ja. Men det er ikke alle som forstår den sammenhengen. Faktisk hemmer prestasjonsparadigmet “ut av boksen”-tenkningen, som er et helt nødvendig trinn i en kreativ tankeprosess.

Fremtidens kunnskapsarbeidere er primadonnaer

På nær sagt alle arbeidsplasser finner du dem: den ekstroverte prestasjonssøkeren (typen som må prestere og som får energi av å konkurrere med andre), den introverte prestasjonssøkeren (typen som elsker vanskelige faglige utfordringer og trives med uforstyrret fordypelse), pragmatikeren (typen som har bruk for klare rammer og retningslinjer og som elsker kos med kollegaer), og til slutt, primadonnaen (typen som er drevet av et kall, men som ofte misforstås som hysterisk). Det er sistnevnte Hein har skrevet bok om og fattet størst interesse for.

I Outlook har jeg en mappe som heter Primadonna postkasse. Mange mennesker skriver til meg, “hjelp, jeg er primadonna, hva skal jeg stille opp med?” Jeg har aldri fått en mail der det står, “hjelp, jeg er pragmatiker”, sier hun og ler. 

Hvor kommer fascinasjonen for primadonnaen fra?

–  For rundt 15 år siden var det en pågående debatt i Danmark om framtidens kunnskapsarbeidere. De ble kalt primadonnaer, og ansett som hysteriske, rasende, egotrippende, barnslige, ustyrlige også videre. Jeg ble nysgjerrig på å finne ut hva som drev dem, og søkte om støtte til et 4-årig forskningsprosjekt med mål om å utvikle en ny motivasjons- og ledelsesteori for de såkalte primadonnaene. Jeg spurte meg selv: Hvor finner jeg høykonsentrasjon av dem i fri dressur? Jeg endte opp med å tilbringe fire år på Det Kongelige Teater. All min teori om arketypene og motivasjons-ledelse ble utviklet på kunstnerisk bakgrunn. Dette skyldes delvis at det var lettere å observere konsekvensene av ledelse på kunstfeltet. 

På hvilken måte?

– Instruktøren befinner seg i samme rom som skuespillerne store deler av arbeidsdagen. Som forsker er det enklere å se og vurdere om det instruktøren ber om, faktisk finner sted. Jeg var altså ikke spesielt interessert i kunstfeltet som sådan, men Det Kongelige Teater var et fantastisk rom til å studere konsekvensene av god og dårlig ledelse, god og dårlig forståelse og ikke minst den enkelte utøvers drivkraft.

Opplevde du en velfungerende ledelse i kunstfeltet?

– Som med offentlige institusjoner flest, var det en mengde byråkrati og politiske krav som i mange tilfeller fungerte mer som en motspiller. Når det er sagt, var jeg vitne til instruktører som lyktes med å nå inn til skuespillerne. Jeg interesserte meg for de instruktørene som evnet å forløse en kunstnerisk prosess, i motsetning til de som ikke lyktes.


Hein tilbrakte fire år på Det Kongelige Teater for å studere Primadonnaen.

Hein
observerte 30 forskjellige produksjoner, og når hun ikke observerte prøvene, observerte hun møtene omkring produksjonene og gjennomførte intervjuer og samtaler. Hun fant at det var særlig ett kjennetegn som gikk igjen hos samtlige primadonnaer. De var alle drevet av et kall – en høyere sak.

Primadonnaen ønsker å gjøre en forskjell, og når de klarer det, fører det til stor eksistensiell mening. Men når de blir forhindret i å nå den høyeste standard – når de føler at de svikter – da kan de reagere med store primadonnanykker, forklarer Hein.

Ifølge Hein er det svært viktig at lederen eller instruktøren forstår at primadonnaens kall er et personlig anliggende. Du kan ikke skille utførelsen fra personen. Kritiserer du en primadonnas prestasjon, fremstår det som personlig kritikk. Sammenligner du primadonnaen med en pragmatiker, står langt mer på spill for førstnevnte. Mens primadonnaen kan gå hjem fra arbeidet og føle at hun ikke er i nærheten av å forløse kunsten, kan pragmatikeren mene at ansvaret til syvende og sist ligger hos instruktøren. 

– Jeg jobbet med en student ved en kunstnerisk utdannelsesinstitusjon i Danmark som formulerte primadonna-begrepet så presist. Han hadde presentert hele sin portefølje til ledelsen, men aldri fått en kommentar. Han forklarte det som at han viste dem direkte til speilet i sin sjel, men de tok det ikke imot. Det sier noe om hvilket enormt meningstap primadonnaen opplever når vedkommende ikke blir tatt imot, og hvor enormt godt det føles når en får lov til å være i verden som du er.

I et foredrag viser du til forskning som slår fast at et stort antall mennesker ikke er likevekstssøkende, men trives best i spenningsfeltet. Er det en utbredt misforståelse at folk trives best i komfortsonen?

– Ja, det er en sterk antagelse innenfor deler av psykologien at mennesker søker og trives best i komfortsonen. Men innenfor eksistenspsykologien har man siden 1950 slått fast at mennesket kun finner eksistensiell mening ved å bevege seg ut i et spenningsfelt. Indre spenning, det å sette noe på spill, der man risikerer noe for å finne løsningen, er prisen for å oppleve eksistensiell mening. Det er et sted det er frustrerende å være, og spenningssøkeren lover seg selv å aldri oppsøke helvete igjen - men klarer ikke å la være.

På Det Kongelige Teater var det noen instruktører som aldri beveget seg ut i spenningsfeltet overhodet. Instruktøren hadde gjerne en fastsatt plan og fortalte skuespillerne nøyaktig hva de skulle gjøre, fordi instruktøren selv ikke kom ut av sin komfortsone. For mange skuespillere var dette meningsløst arbeid, de hadde ikke vært ute i spenningsfeltet. Resultatet ble dermed likegyldig, fordi det ikke var kunst.

Å være bevisst sin egen arketype

Innenfor ledelse og talentutvikling har vi misforstått mange ting om spenningssøkende mennesker, mener Hein. Vi tror at hvis folk reagerer med voldsom frustrasjon på noe, er det klokeste å ta frustrasjonen fra dem.

– Hvis det du opplever er så frustrerende, la oss gjøre noe som ikke er så frustrerende, kan lederen fortelle sin ansatte. Men lederen blir nødt til å forstå at for spenningssøkeren, er frustrasjonen prisen de betaler for mening. Det er forøvrig en utbredt myte at kunstnere er ekstroverte. Sett utenfra tenker man at vedkommende står på scenen for å bli hyllet og anerkjent, men for flertallet handler det om noe helt annet. 

Hva er det viktigste en leder bør tenke på i ledelse av andre? 

– Det handler om å bli en menneskekjenner. Det er viktig å lære hva som står på spill for de ulike personene, om vi skal bruke arketypene som eksempel. Du kan spørre deg selv: Hvilken arketype står jeg overfor her? I en mindre bedrift kan du finne ut av det gjennom samtale, men det er ikke like enkelt for en dirigent å gjennomføre utviklingssamtaler med 40 musikere. Da må du være oppmerksom på signaler og reaksjonsmønstre. Når du roser en primadonna for det middelmådige, kan du øyeblikkelig se at det er en primadonna, for vedkommende vil snu ryggen til deg og trekke seg fra relasjonen. For primadonnaen er denne handlingen et dypt tillitsbrudd.  Pragmatikeren på sin side vil etterspørre mer detaljert feedback. Om dirigenten ønsker at musikken skal høres ut som en brusende flo, kan pragmatikeren tenke: greit nok, skal den være kort eller lang?

En leder bør også være bevisst sin egen arketype. I følge Hein kan man ikke projisere sin egen arketype over på andre. Det som skaper mening for en selv, skaper ikke nødvendigvis mening for andre. 

– Å lede andre stiller sterke refleksjonsmessige krav. Det handler om å virkelig reflektere over hva det er behov for, og du skal være spesielt oppmerksom overfor de arketypene du ikke intuitivt forstår. En av de absolutt beste instruktørene jeg møtte i løpet av de fire årene, var Alexander Mørk-Eidem. Han var helt eminent. Han hadde regi på Hamlet, selve åpningsforestillingen som skulle rettferdiggjøre en kostbar bygning de fleste mente var likegyldig, og satt med forskjellige type skuespillere. En av skuespillerne var for eksempel den villeste introverte prestasjonstripperen jeg noensinne har møtt. Til første leseprøve satt skuespillerne ved et langbord, og i forkant hadde skuespilleren bedt om manus i god tid for å forberede seg. Da Aleksander ba skuespillerne om å slå opp på første side, hørtes lyden av limet som brytes når man åpner en forsegling for aller første gang. Den godt forberedte skuespilleren ble helt slått ut, ingen av de andre var forberedt, det var ingen han kunne sparre med. Og det så Aleksander. Han sa: hvis du har behov for meg, eller vil diskutere noe i din rolle, sitter jeg her fire timer etter hver prøve. De satt i fire timer og diskuterte én replikk.  Han skapte et rom i rommet til skuespilleren og hans arketype.

Er det opplevelser som dette som får deg til å fortsette med ditt arbeid?

– Ja. Jeg synes det er vanvittig spennende, og motiveres av å rydde opp i alle misforståelsene som eksisterer. Det gjelder alle arketyper, men især primadonnaene. Generelt vil jeg si at det er alt for mange mennesker som går rundt og er demotiverte og ulykkelige på arbeidsplassen. Og for mange er det en klar sammenheng mellom arbeidsmotivasjon og livslykke. Det å forsøke å skape mer mening i arbeidslivet, forståelse og innsikt, få bukt med misforståelser og fordommer og dårlige vilkår for motivasjon og drivkraft, er det som driver meg. Og dét blir jeg jo aldri ferdig med. 


Nå kan talenter og prosjektledere i Talent Norge melde seg på til ArtEx fagsamling om Kunst i kontekst 25. og 26. september på Sentralen med en rekke spennende foredragsholdere. Påmelding sendes til monica@talentnorge.no innen 10. september. Begrenset antall plasser. 

09. februar 2022

– Jeg håper å bli enda mer etablert som kunstner i Norge

Idun Baltzersen har allerede godt fotfeste i svenske kunstmiljøer, men tror at ArtEx-programmet kan gi uvurderlig drahjelp til å bli et etablert navn i hjemlandet.

– Jeg håper å bli enda mer etablert som kunstner i Norge
15. desember 2021

– PopUp kan være en utrolig fin mulighet til å bli kjent med nye folk, få nye impulser og inspirasjon

Hilja er en av fem deltakere i Talent Norges nye PopUp-satsing, et ettårig program innen rytmisk musikk for ambisiøse 18- til 25-åringer som allerede holder høyt kunstnerisk nivå.

– PopUp kan være en utrolig fin mulighet til å bli kjent med nye folk, få nye impulser og inspirasjon

Konsert med Lilja i Grieghallen

Superbandet LILJA slapp i fjor sitt svært kritikerroste debutalbum «Marble».

Konsert med Lilja i Grieghallen