Daria Glenter - Dramatiker

19.09.2022 / "Gjør en innsats for å være glad på andres vegne, på ordentlig! Det åpner opp rom i deg sjøl som du ikke visste du hadde. Det er en kraft i å glede seg på andres vegne. Du blir sterkere av det sjøl."

Alder: 26

Bosted: Hamar

Kunstfelt: Teater og tekst

Program: Teater Innlandet Ung

 

Hvor lenge har du holdt på med din kunstform?

Ååå. Det første teatermanuset mitt skrev jeg da jeg var 18. Men å skrive og dikte opp historier startet jeg med da jeg var barn.

 

Hvordan startet det?

Dette er faktisk ganske gøy. På vg2 ble jeg med i en teatergruppe som satte opp Knut Nærums "Super", og jeg spilte hovedrollen. Det var veldig gøy, men store deler av gruppa undret veldig på slutten, for den var veldig åpen. Vi lurte på hva som skjedde med karakterene etter stykkets slutt, og der øyna jeg en mulighet - jeg kunne jo skrive fortsettelsen! Og det gjorde jeg, med tillatelse fra Knut Nærum. Han skrev nylig "Simplicissimus" som ble spilt på Teater Innlandet, hvor jeg jobber som husdramatiker gjennom Talent Norge nå. Jeg, dramaturgen og Knut tok en øl sammen før premieren, og han huska meg - det opplevdes som en full sirkel, hehe. Samtidig som jeg skrev «Mørket faller», fortsettelsen til «Super», fikk jeg tips om Unge Dramatikere ved Trøndelag Teater – et prosjekt der unge folk som ville skrive for teater kunne bli plukket opp til å være med. Jeg sendte inn idé til manus, ble tatt med, og så rulla ballen videre derfra – jeg fortsatte å skrive, sette opp egne produksjoner og fremføre tekst på scenen. Og så ble jeg plukka ut til å være en del av talentprogrammet på Teater Innlandet, og har hatt 1,5 nydelige år her hittil. Gleder meg til fortsettelsen.

 

Hva ønsker du å oppnå med kunsten din?

Ooo, denne begynte jeg å skrive et svar på, men det var vanskelig. Ærlig talt, jeg vil bringe folk sammen. Jeg prøver å forstå verden som best jeg kan, og så skriver jeg meg vel igjennom det. Og så prøver jeg å skrive tekster og historier som kan uttrykke min forståelse og fortsettende søken. Jeg søker. Iblant er jeg fullt overbevist om at jeg har funnet svaret, og så kommer noen og figurativt kakker meg i huet og minner meg på hvor dum og overlegen jeg er som tror at jeg har funnet svaret. Så blir jeg flau og føler meg dum og klatrer ned fra den høye hesten og er takknemlig etterpå. For vi er jo så blinde som mennesker, og så blir vi til og med blinde for hvor blinde vi er. Morsomt.

Men det jeg er interessert i, mye, er psykologi, traumer, myter, politikk, og hvordan verden er bygd opp. Og hvordan i all granskauen skal vi leve i den? Jeg er i tillegg ganske visuell av meg, så jeg vil gjerne dele (og til tider, definitivt: overbevise folk om at) det jeg ser: at det er stort, og vakkert, og overveldende, og skjørt. Du vet, når man går på tur og ser hvordan trebladene reflekterer lyset? Eller du vet, når du nylig har tørka bomullssengetøy i tørketrommelen, og det er varmt og du stapper ansiktet i det for å kjenne på varmen? Jeg var nylig i Berlin, og der er det supervarmt nå, og å gå i den fuktige lufta der kjentes ut som å stappe hele kroppen inn i nylig tørka bomullssengetøy. Og så vil jeg at folk skal høre at det er akkurat sånn det kjennes. Og når jeg forteller dem – hallo, bomullssengetøy – så er de enige. Og så bonder vi gjennom denne assosiasjonen, dette bildet. Kommer nærmere hverandre. Det er gøy.

 

Hva liker du best med programmet du har vært en del av?

Jeg er overveldet over graden av tillit jeg får til å gjøre det jeg selv vil og skrive om det jeg finner viktig, det er helt nydelig. Jeg får skape i fred, uten å måtte kjempe for å bli likt. Jeg kan øve meg på å følge flyten dit den faktisk vil ta meg, i stedet for å hakke på og sensurere materialet jeg jobber frem underveis, fordi det ikke samstemmer med den originale idéen eller synopsisen, som kan ha en innvirkning på tilskuddene man i utgangspunktet fikk fra stat eller kommune e.l.. Jeg finner ofte at jeg starter ett sted med en idé, og så følger jeg den i vilt forskjellige retninger før den finner sin form og riktige plass helt på tampen. Når man jobber ute i det frie feltet, så opplever jeg at idéen og manuset må være ganske klart før man får penger. Her kan jeg leke og utforske uten å stresse over det økonomiske aspektet. Hvert institusjonsteater burde egentlig ha en husdramatikerstilling. Det blir bedre verk av det.

 

På hvilken måte har det bidratt til din kunstneriske utvikling?

Jeg føler at jeg har fått brystet mitt åpnet og renset. Samtidig, når jeg får denne graden av tillit, så blir jeg veldig var på ansvaret jeg har – jeg må faktisk ta ansvar for å lage det folk har gitt meg tillit til å lage. Jeg har også lært å være mykere og snillere mot meg selv. Og bygd opp selvrespekt som kunstner.

 

Hva inspirerer deg?

AAAALT! Verden er så vanvittig spennende! Hver dag hører jeg om villere og villere ting som tvinger meg til å rejustere verdensoppfattelsen min. Å være i livet er en uendelig kilde til inspirasjon, herremin.

 

Hvordan motiverer du deg selv?

Når jeg føler meg skikkelig rælete, som om jeg ikke får til noen ting i det hele tatt og egentlig burde gi opp hele skriveriprosjektet, så tar jeg et steg tilbake og ser på hva jeg har oppnådd hittil. Da blir jeg påminnet om hvor mye jeg allerede har gjort, at jeg har klart meg gjennom mange prosjekt og lært ekstremt mye. Å lese gamle tekster og kjapt finne måter å forbedre dem på er også nice. Det viser at det har vært en utvikling der. Og så spør jeg meg selv iblant – hadde jeg klart å leve uten å skape, uten å bli bitter? Svaret er nei. Jeg har prøvd. Det går ikke. Så da må jeg bare fortsette. Og så danser jeg. Og leser andre folks greier. Og så blir jeg barnslig, og tenker – «hvis det der har blitt utgitt og satt opp, så kan da vel mine tekster også bli satt opp!» Så kjører jeg en intern konkurranse med meg selv. Barnslig, ventle, men. Det finnes en meme som sier: «hvis en forfatter har skrivesperre, så bare si til dem veldig ømt og omtenksomt, «du kan jo bare gi opp», og så kan du se dem begynne å jobbe bare på trass». Ja, sånn er det med meg. Å se på forfattermemes hjelper også, hehe. Det er deilig å vite at det er mange der ute som sliter med akkurat samme greier som deg (les: du burde ha skrevet i 3 timer men i stedet vaska du kjøleskapshyllene skinnende rene og fargesorterte bøkene du fortsatt ikke har lest). Vi er mange i smerten.

 

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

Hahah, oi. Det er så mange forskjellige former, og så kommer det an på hvor jeg er i skriveprosessen. I starten og midten av en skriveprosess går mye av dagen til å lure seg sjøl til å skrive, for et blankt ark eller et tomt word-dokument er så fullt med potensiale at det er skrekkelig skummelt. Da gjør jeg research og ender opp i veldig rare YouTube- eller Wikipedia-kaninhull, altså. Hvis det nærmer seg slutten på en skriveprosess så isolerer jeg meg mer, og så bærer det ut i skogen oftest, for å gå eller jogge, for da kommer ord og scener og idéer lettere, ved rytmisk bevegelse. Jeg hører masse på musikk og danser hver dag, det hjelper på å tenke.

 

Hva er din beste kunstopplevelse?

Åååå. Det er mange gode. Jeg ble veldig truffet av «En lang dags ferd mot natt» som ble satt opp på Trøndelag Teater for noen år tilbake, med scenografi av Katrin Bombe. Den scenografien var ut av en annen verden. «Karons sandkasse» ved Teater Innlandet ødela meg og satte meg sammen igjen. Jeg grein og lo meg gjennom hele forestillinga. Og teateret vårt fikk Heddapris for den som beste barneforestilling! Den forestillinga er dypt i hjertet mitt, altså. Jeg gråter ofte av kunst. Bl.a. «Belle» av Mamoru Hasoda og «Your Name» av Makato Shinkai fikk meg til å grine så det, ja, rant. Det samme skjedde med «Song of the Sea» og «Wolfwalkers», regissert av bl.a. Tom Moore. Aiaiai. Nydelige filmer. Konserten til det japanske bandet The Gazette i Helsinki 2016 var en stor opplevelse, også. Var hes i flere dager etterpå.

 

Hvem er ditt kunstneriske forbilde?

Vanskelig. Det må jeg tenke på. Jeg tror ikke jeg går etter spesifikke folk når det kommer til forbilder, i alle fall ikke nå. Det er heller verk og retninger som interesserer meg. Nå er jeg nysgjerrig på Siri Hustvedt, fordi hun har jobbet med psykologi og blant annet underviser i skriving ved en psykiatrisk institusjon. Skriving og teater som terapi er jeg veldig interessert i lære mer om.

 

Hva legger du i ordet talent?

Oi, haha, dette har vi kødda mye med innad i Teater Innlandet Ung. «Jeg er et talent, hallooooo.» En slags anlegg for en viss ferdighet, kanskje? En personlighet, en blanding interesser og en relativ letthet hva gjelder å utvikle visse ferdigheter og evner. Men som de sier, du kan godt ha talent for noe (les: anlegg) men hvis du ikke legger inn arbeid, så forblir det talentet urealisert. Kanskje talent er et slags sjelelig frø, for å realisere en spesifikk rolle i verden?

 

Hva har det betydd for deg å være del av Teater Innlandet Ung?

Det høres kanskje teit ut, men jeg har lært meg å leke. Jeg husker teatersjefen sa det til meg i den første medarbeidersamtalen, at det jeg skal lære meg her på teateret, er å leke. Jeg har hatt en tendens til å ta ting veldig seriøst, altfor seriøst til tider, og hadde vansker med humor i lang tid. Her har jeg fått rom til å prøve meg, feile, og starte å leke – noe jeg i lang tid syntes var dritskummelt. Nyte prosessen, nyte nuet. Jeg var i lang tid veldig resultatfokusert, og det ligger der nok fortsatt – og er nyttig og nødvendig - men nå klarer jeg å nyte og kødde og ha det gøy med andre folk også. Det åpner også heeelt andre rom i kunsten min. Det er nydelig.

 

Hva har det betydd for deg å være del av Talent Norges nettverk?

Åh! Jeg har blitt kjent med folk fra andre felt enn teater, for eksempel spillutviklere, og spilte Dungeons and Dragonsmed dem for første gang. Haha! Det åpnet også opp rom og viste meg flere interessante ting jeg hadde fordommer mot og et snevert syn av tidligere. Dungeons and Dragons for eksempel, det er jo ren LARP, bare ved et bord, i stedet på en scene. Jeg har også blitt kjent med flere typer spill, for eksempel My Child Lebensborn, som er utviklet av Sarepta Studios her på Hamar. Jeg er veldig begeistra for det spillet – for det gjør det jeg ønsker å gjøre – å fortelle historier, EKTE historier og engasjere det emosjonelle livet til folk – bare gjennom et annet format. Jeg har til og med fått en helt ny vennegjeng her på Hamar gjennom kjennskapet til spillutviklerne! Gjennom Talent Norge har jeg også fått mulighet til å treffe folk fra filmbransjen, fra andre teatre, visuelle kunstnere og musikere. Og, ikke minst, bli kjent med idrettsverden, Olympiatoppen, forretningsfolk og militær. Å ha kunnskap om disse belyser også strukturene og situasjonen innad i kulturverden på en ny måte. Jeg føler at nye mulighetsrom åpnes – jeg kan tenke nytt, få helt nye idéer, og får mer feeling for hvordan gå frem for å realisere prosjekter. Å jobbe med coach har vært helt nydelig også, Kea Ostovany er herlig.  

 

Hva holder du på med nå for tiden?

Nå for tiden skriver jeg et flerperspektivs langdikt om krig, inspirert av krigen i Ukraina. Jeg er selv russisk, så det som foregår går veldig inn på meg - fra alle sider. Så mange har det vondt, og vi som mennesker har så lett for å begynne å disassosiere fra andres smerte - som vi jo må, på et tidspunkt, for å kunne beholde vettet. Det er vanskelig og skadelig og leve med smerte hele tida. Men smerten forsvinner ikke bare fordi vi glemmer. Og det finnes mange typer smerte og skrekk, som jeg tror at nordmenn ikke nødvendig får høre om, eller som de har vansker for å empatisere med, fordi situasjonene som er vonde er så langt i fra deres egne liv (og heldigvis for nordmenn!). Jeg vil åpne opp et rom der lytterne mine får kjenne på smerten som kommer av krig, og de ulike grunnene til den.

Jeg jobber også med et nytt stykke inspirert av invasjonen av Ukraina. Og så har jeg flere stykker liggende, klare til å enten bearbeides eller skrives videre på. I tillegg har jeg materiale som jeg produserte mens jeg skrev hovedprosjektet mitt for Teater Innlandet, som jeg tror kan være et godt utgangspunkt for en TV-serie. Nå må jeg bare bli kjent med flere filmfolk, og kanskje starte med å skrive et filmmanus – det er jo litt kortere enn en TV-serie, heheh. Og mer i tillegg til det.

 

Hva vil du si til unge talenter som ønsker å utvikle seg innen din kunstform?

Rent praktisk, når det kommer til skriving, så vil jeg anbefale å lese mye, lese teatermanus, lese filmmanus, lese bøker, fra forskjellige epoker og innenfor ulike sjangre. Da lærer du deg forskjellene mellom de ulike tinga, og litt etter litt lærer hva som funker best scenisk, hva som funker på skjerm, hva som funker som opplesning og hva om funker som spilte scener. Jeg opplever at mediene blandes mye i kunstverdenen nå, og det gjelder å holde tunga rett i munnen når det kommer til hva slags effekt de ulike måtene å skrive på/presentere materialet på har på publikummet ditt.

Det selvsagte er: å skrive! Det er det beste og det forferdeligste i hele verden. Men du må skrive, om det så er 1 eller 2 minutter per dag. Og skriv ned ting som du synes er kule der og da. Skriv ned alle idéene dine når de kommer, for de blir borte. Du tror du kommer til å huske på dem, men neeeeida. Skriv dem bare ned. Og så er det jo alltid sånn at typ 90% (om ikke mer) av det du produserer for et prosjekt ikke blir brukt, men det er nødvendig for å utvikle prosjektet og sluttproduktet. Det er veien din dit.

Om du har mulighet – dra og se teaterprøver! Da lærer du deg hva som funker hvordan på en scene, i ulike produksjoner, på ulike scener.

Lytt til samtalene du er i, og hør på hvordan de utvikler seg. Ved å høre på, og lytte ordentlig oppmerksomt etter hvordan folk snakker, så lærer du deg å skrive gode dialoger.

Ta insj! Send inn tekstene dine til alle du kan tenke deg. Gå opp på en scene og les dem. Les dem til de som vil høre på. Bruk sosiale media, dine sosiale sirkler, grupper og institusjoner til å finne andre som er interesserte i det samme som deg, les deres tekster, og gi tilbakemelding på dem. Det er ekstremt lærerikt å snakke om andres tekster – ikke dømme, men snakke om og finne ut av hvordan de funker, hvordan, og hva man skal gjøre for å få dem til å ha den ønskede effekten.

Jeg har også hørt folk si at for å være forfatter, så må du være litt narsissistisk av deg, og tro at du har noe spesielt å vise verden. Jeg vet ikke med narsissistisk, kanskje det er det, men du må være litt koko og høy på deg sjøl (i alle fall i løpet av skriveprosessen) for å gidde å skrive et verk som du ikke vet om noen kommer til å investere i eller lese eller sette opp. Du må ha så mye tro på det du bringer til verden at du overbeviser andre om å gidde å se på det. Det er så mange gode, dyktige folk der ute med fantastiske verk i produksjon at det er en enorm konkurranse. Og det kan være lett å henfalle til bitterhet og bli nedstemt fordi det nettopp er så mange folk der ute, og du får avslag (eller ingen svar) i hytt og gevær når du sender inn dine tekster. Men det ødelegger deg bare, den bitterheten. Se heller på alle de dyktige folka og la deg inspirere, lær av hva du synes de gjør som er utrolig kult, og bygg deg selv og dem opp. Gjør en innsats for å være glad på andres vegne, på ordentlig! Det åpner opp rom i deg sjøl som du ikke visste du hadde. Det er en kraft i å glede seg på andres vegne. Du blir sterkere av det sjøl.

Og – ha det gøy med tekstene dine! Drøm stort og følg magefølelsen. Hvem sa at du ikke kan skrive den neste hit-serien for Netflix, for eksempel? Eller det neste ville avante-gardstykket. Eller et dikt, eller en libretto, som kanskje treffer smalt men som trøster ett hjerte. Det nydeligste jeg har opplevd etter visse av stykkene jeg har skrevet, er å få mailer fra folk som fortalte hvor personlig det føltes for dem, eller ha en samtale med noen som følte seg så truffet, og se iveren og begeistringa i øynene deres. Tenk at du, med tekstene dine, kan få folk til å oppleve dette. Det er nyyyydelig.

 

Foto:

 

Les mer om Teater Innlandet Ung her.

 

Hålogaland Teaters Talentsatsing

Talentprogrammet skal favne skuespillere mellom 18 og 30 år som har et ønske om et profesjonelt virke i Nord-Norge.

Hålogaland Teaters Talentsatsing

Uredd scenekunst

Uredd er Davvi- Senter for scenekunst sitt utviklingsprogram for scenekunstnere som er i etableringsfasen og har tilknytning til Nord-Norge.

UREDD - Davvi Senter for scenekunsts talentprogram.

Open Call

Festspillene i Nord-Norges talentutviklingsprogram gir nordnorske scenekunstnere mulighet til å delta på open call med mentorordning.

Open Call