Å ta tilbake kunsten der den kommer fra

 Tekst: Johanna Holt Kleive

– Hvorfor skrev du denne boka?

– Fordi vår samtale om kunst har glidd over i en delvis vrangforestilling. Kunst er blitt en akademisk, nærmest teknisk øvelse.  

– Hvorfor er dette så problematisk?

– Fordi det ikke finnes noen formel på hva som er god kunst. Problemet oppstår når akademiske, avanserte måter å beskrive kunst på blir hegemonisk, som den langt på vei har blitt. Den fjerner kunstens menneskelige dimensjon, som kanskje er den viktigste grunnen til at den eksisterer.

Røed er opptatt av å ta tilbake kunsten der den “kommer fra”, for å bruke kunstkritikerens ord. Han ønsker seg samtaler om hva kunsten betyr for betrakteren, og hvordan den påvirker en.

– All kunst bunner i hva det vil si å være menneske. Alle problemene og utfordringene vi møter i et menneskeliv, blir berørt direkte eller indirekte av kunsten. Kunst er dypest sett en menneskelig undersøkelse av livet.  Hvis man klarer å diskutere et kunstverk rundt disse tingene, altså det som angår oss, har jo alle noe å si om det!

Dagens tendens peker imidlertid på det motsatte, hevder Røed. Han mener den akademiske samtalen om kunst reduserer handlingsrommet.

– Mange folk er redde for å mene noe i det hele tatt, av frykt for å si noe feil. Det er en lei bieffekt at man skal føle seg dum bare fordi man ikke kan sitere Heidegger i ett sett. Jeg ønsker å senke terskelen for hva man kan si om kunst. Man kan forresten stille seg undrende til kompliserte resonnementer - er det umulig å redusere dem til mindre kompleksitet, er det kanskje et uttrykk for manglende forståelse. Kompleksiteten blir ikke lenger et tegn på høy intelligens, det blir snarere en slags dekorativ bruk av teori, en dandering av resonnementene.

– Mener du at all kunst skal være lett tilgjengelig og enkel å forstå?

– Jeg mener ikke at kunst skal være lett å forstå, men å beskrive dens vanskelighet i et vanskelig språk gjør det ikke akkurat enklere. God kunst er ofte tvetydig og vanskelig i begynnelsen, fordi vi blir presentert for ideer vi ikke er vant med. Det er derfor det er så viktig å ha en god porsjon tålmodighet i møte med et kunstverk.

– Hvordan blir man en tålmodig kunstbetrakter i 2019?

– Tålmodighet er en dyd jeg skisserer i boka. Å finne roen man trenger for å være tålmodig er ikke egentlig noe annerledes i dag enn før, man må bare være i stand til å koble av det som distraherer og opptar hodet til enhver tid. Et av kapitlene – som handler om tilbaketrekning – begynner med at jeg sitter på en buss og mediterer. Meditasjon er et eksempel på en teknisk øvelse jeg kan foreta for å tømme hodet for all mulig støy, og for øve opp tålmodigheten. Jeg er selv utålmodig i mange sammenhenger, men lærer veldig mye av å se kunst. Ikke minst har jeg måttet ha en mening om det jeg ser som kunstkritiker, og da er det spesielt viktig å være tålmodig.

– Du introduserer Aristoteles tidlig i boka di. Har du gjort den store tenkeren enklere å forstå?

– Hehe, jeg har i alle fall forsøkt på det. Noen vil kanskje synes det er litt rart at jeg trekker inn Aristoteles, men jeg mener at han gjør ting klarere enn noen andre siden han så eksplisitt gjør spørsmålet «hva er det gode liv?» til grunnlaget for enhver tenkning rundt moral. Det mener jeg kan gjøre med kunst også. Jeg presenterer ideene hans tidlig, forsøker å bruke konkrete eksempler, gjerne fra mitt eget liv, og etablerer en situasjon folk kan kjenne seg igjen i.

Å bruke Aristoteles i en hverdagslig sammenheng, understreker et viktig poeng i boka. Røed vil senke terskelen for å snakke om kunst rundt middagsbordet. Det er irrelevant om man bommer eller gjør feil underveis.

– Hvis man blir berørt av en filosof eller en kunstner, må man jo bare begynne å jobbe seg inn i materien. I denne sammenheng har jeg sans for den franske filosofen Alain Badiou, som mener at de sterkeste opplevelsene medfører en forpliktelse. De avgjørende opplevelsene skal ikke bare arkiveres eller registreres, men er snarere begivenheter man må forholde seg til som konstruktive momenter i ens egen livsfortelling. Du skal spørre deg: Hvorfor ble jeg berørt av dette, og hva kan jeg ta med meg videre? Det handler om å ta berøringspunktene på alvor, ikke bare gå upåvirket videre.

– Du er ikke bare aktuell med en essaysamling, men har også vært en viktig bidragsyter i diskusjonen rundt Talent Norges finansielle modell. I Vårt Land skriver du blant annet at den uklare forbindelsen mellom børs og katedral skaper usikkerhet. Kan du forklare hva du mener med det?

– Kunst har alltid blitt finansiert av ulike midler gjennom alle tider, og jeg er positiv til dét. Kunstnere og kritikere trenger penger for å utvikle sine prosjekter. Men når det er snakk om statlig involvering og et offentlig mandat, bør man være tydelig når det gjelder rolleavklaring og relasjonen mellom de forskjellige aktørene.

– Hva mener du er mest kritikkverdig?

– Forholdet mellom kunstner og kritiker. Hvem er kritikeren i denne sammenheng? Hva innebærer det at skribenten får betalt for å skrive kritikken av kunstutstillingen? Møtes de ofte, eller sjeldent? Er skribentene så tett på prosessen at de så og si er med å utvikle verkene, eller kommer de inn fra sidelinjen som rene observatører og journalister? Hvordan kan man være en uavhengig aktør når man er involvert i produksjonen av kunstverket? Slike spørsmål undrer jeg meg over. Det oppstår en uklarhet, og det er problematisk både for kunstnere og miljøet.

– Hvordan kunne dette blitt løst på en bedre måte, synes du?

– Ved å være mer transparent i prosessen. Om Talent Norge hadde kalt dette for et skrivestipend hadde man fått et helt annet bilde av situasjonen. Har de møtt hverandre tre eller hundre ganger? Det er fremdeles uklart for meg.

Talent Norge ønsker debatten om nye finansordninger velkommen. Daglig leder i Talent Norge, Maria Mediaas, ønsker å stimulere til å bryte opp inngrodde maktstrukturer. 

– Gode mentorordninger har en demokratisk funksjon, ved å bygge broer mellom etablerte utøvere og talenter. Vi trenger fruktbare diskusjoner om hva som utgjør et talent, og hvordan privat kapital mest mulig effektivt kan hjelpe kunstnere – uten at det blir lagt uheldige føringer på hvordan de utfører sitt arbeid. Det vi ikke trenger, er fastlåste krangler som mistenkeliggjør alt som lukter nytt. Vi er stolt over hva vi har vært med å utløse av satsing på våre fremste talenter. «Sol og vår i januar – Neste generasjon i norsk samtidskunst» er ett av mange eksempler på det, sier Mediaas.